I Alf Prøysens julefortellinger møter det opphøyde livets realiteter. Betlehemsstjerna lyser over huset til en jordmor. Selveste Nissefar viser seg å ha en familie som er nesten identisk med den snekkeren selv har. Gutten som vil imponere med en flott selvlagd julepresang må nøye seg med å gi bort noe som ikke er beundringsverdig.
I Norge beskriver vi ofte oss selv som jordnære og lite selvhøytidelige. Mange tror at mangel på dannelse og dårlig smak er det samme som å være ekte og ærlig. Desverre er denne tilgjorte ekteheten like snobbete som den til de som snobber oppover. Den er kanskje verre.
Men i Alf Prøysens sanger og historier så er ikke det jordnære tilgjort. I «Julekveldsvisa» kan man virkelig kjenne lukten av en norsk grend rundt juletider. Man lukter grønnsåpe og nyhogget juletre. Også i beskrivelsen av julekrybben er alt ganske gjenkjennelig;
«og mor hass dreiv og stelte’n og far hass sto og lo»
I historien om Snekker Andersen føler man virkelig at Nissen og Andersen er to stillfarne arbeidskarer som finner hverandre i felles mål. De vil gjøre noe fint for familien. Her blir ikke Nissen frarøvet det eventyrlige preget slik andre nordmenn har en tendens til å gjøre. (Les mer her). Nissen er bare gjort mer menneskelig og konkret.
«Julepresangen» beskriver noe vi alle er kjent med. Vi vil mye, vi har gode intensjoner, men resultatet blir langt fra det vi så for oss. For å komme oss gjennom skuffelsen trøster vi oss selv, lurer oss selv.
«Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.»
I morgen kommer julekvelden. Jeg håper du omfavner det høytidelige OG det jordnære. Og skulle du få problemer med å finne balansen så lytt til denne:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar