tirsdag 23. desember 2014

Karl-Bertil Jonssons jul

Det er noe paradoksalt med julen. 

På den ene siden er julen en forbrukstid. Kjøpefesten har blitt en helt nødvendig del av økonomien. Oppsvinget handelstanden opplever hjelper mange bedrifter å holde det gående de resterende elleve måneder av året. 

Samtidig skal julen være tiden for de myke verdiene. Solidaritet og omsorg, barmhjertighet og forsoning. 

Jeg tror at denne dobbeltheten er noe av det som gjør julen fascinerende. Den kalde harde lyden av klingende mynt som blander seg med toner fra milde salmer om fred. 

Men ofte mister man balansen. 
Noen ganger får man nok av julefråtsing. Man ønsker seg en jul som virkelig holder det sangene og julespesialene preker. Man vil ha fred og kjærlighet. Man vil ha lys og stille grender.

På julaften viser NRK en svensk tegnefilm som fyller deg med en slik ro. Den går rett etter sølvguttene. Filmen handler om rikmannssønnen Karl Bertil som drømmer om å gjøre som Robin Hood; å ta fra de rike og gi til de fattige. 


Filmen er svært sjarmerende. Den har et lunt soundtrack med smygende jazz. Tegningene har noe grotesk og frekt over seg samtidig som de er sofistikerte og elegante. Figurene gjenkjennelige og presise; Den gretne millionærfaren, den bløthjertede moren, den idealistiske tenåringen. Skildringene av de øverste og underste klassene i Stocholm virker også treffende. Dette er en tegnefilm med realisme.


Filmen går som regel rett før vi får gjester på julaften. Da sniker jeg meg unna litt for å kose meg sammen med Karl-Bertil. Filmen er en deilig liten julemeditasjon som gjør deg godt rustet til å møte resten av kvelden. 


God jul!

søndag 14. desember 2014

Fjøsnissen



I advent viser NRK en serie om blånisser og rødnisser. Serien skildrer livet i et nissesamfunn. Jeg er ikke godt kjent med figurene. Etter det jeg har forstått er det snakk om glade, vennlige skapninger. Det er familienisser som er opptatt av økologi og naturvern.


Historiene om nissene forandrer seg. I riktig gamle dager, i middelalderen, hadde nissene et ganske forskjellig gemytt. Nissen var en hissig liten gnom som passet på dyrene og ryddet i fjøset. Han straffet deg gjerne hardt hvis du ikke fulgte god skikk. Det var også viktig å gi han ordentlig mat på torsdager og i høytidene. Maten skulle ikke være verre enn den som husbonden selv spiste. Folk som ikke gjorde som nissen ville ble plyndret, forkrøplet eller i verste fall drept.  


Det var i romantikken, på midten av 1800 tallet at vi fikk de hyggelige nissene. Det gikk en nasjonalistisk bølge gjennom Europa. Figurer fra folketroen ble trukket frem som representanter for folkesjelen. I Danmark ble de særlig opptatt av nissene. 

Danske tegnere var kanskje de som gjorde mest for den lille gubben. Eventyrbøker og magasiner, året rundt, hadde masse illustrasjoner av små skapninger med grå klær og rød topplue. 
Da julekortene ble populære fortsatte tegnerene å bruke nisser som motiv. Det var gjennom julekortene at nissen fikk status som julekjendis. Etter hvert fikk han være med på glansbilder, utklippsark, i bøker og på tallerkener. 

Tradisjonen spredte seg. Det første norske fjøsnissekortet ble tegnet av Wilelm Larsen i 1883. 



Nissen ble fort en viktig del av julefeiringen her også. Han fikk til og med sin egen sang. I 1911 kom «Nissen og rotterne». I dag kaller vi sangen «På låven sitter nissen».

Folk som tjener penger på berømte mennesker skjuler ofte de dårlige sidene til stjernen sin. Etter hvert som fjøsnissen ble populær julefigur ble det mindre kjent at han var hevngjerrig og farlig. Nissene på julekortene så jo bare søte og vennlige ut. På noen av kortene opererte han med kone og barn også. Den sære gamle enstøingen ble from familiemann!


Jeg ser for meg at det sitter en masse triste nisser i fjøs og på loft rundt om kring i landet. De er lei seg fordi de ikke henger med lengre. De skjønner seg ikke på disse nymotens fremstillingene. De forstår ikke hvorfor moderne nisser smiler bredt og har skaffet seg kjerring og unger. Før i verden var det helt greit å være sur og rynkete enstøing. 


Denne julen oppfordrer jeg deg til å tenke litt på de gubbete nissene som sitter ensomme på julaften. Syng gjerne denne gamle sangen. I julen skal vi være snille mot alle, også sure særinger. 

mandag 8. desember 2014

Norsk popjul

Julemannen er hoppende glad i dag. Selv om jeg ikke eier en platespiller har jeg kjøpt en liten vinylplate. Dagens sang er nemlig bare tilgjengelig i gammeldags format. 




På sist post skrev jeg om tidenes beste pop-rock julesingel. Den er amerikansk. Men tenk at vi har en feiende flott juleslager med sekstitallslyd vi også! På norsk! 

Da jeg vokste opp hørte vi mye på radio. En jul dukket det opp en rar julesang som jeg og broren min frydet oss over. Vi gjentok refrenget, litt ironisk, igjen og igjen:
«Jeg gleder meg ikke til jul i år. Jeg vet jo så inderlig godt hva jeg får!»

Ettersom jeg ble eldre hadde tekstlinjen brent seg inn. Resten av sangen husket jeg ikke. Jeg antok at sangen måtte være en skillingsvise om en ulykkelig julaften eller noe annet trist. Jeg fikk lyst til å høre sangen igjen, men jeg visste ikke hvordan. Den ble aldri spilt på radio og jeg fant den ikke noe sted på nettet. 

Så fortalte en venn at han faktisk hadde hørt sangen. Og han kunne avsløre at det ikke var snakk om en sørgelig klagesang, men en lett poplåt. 



Så kom jeg over denne glimrende bloggen. Her fikk jeg bakgrunnshistorien. Mange tråder ble nøstet opp. 

Les historien her og her. Og når du først er der inne kan du godt lese hele bloggen. Den er svært interessant!

I posten fra i fjor skriver Dj Saturnalia at Sonja ikke lever lengre. Heldigvis tar historien om sangeren en ny vending i år. Hun omkom ikke i en ulykke men lever i beste velgående! «Sagaen om Sonja del 3» på utgiveren sin facebookside (her) har gledelige nyheter til alle oss Sonjafans!

Her en smakebit fra samme side. Ønsker du hele versjonen må du ta deg en tur til Big dipper i Oslo eller Appolon i Bergen. 

fredag 5. desember 2014

Christmas (Baby, Please Come Home)








Da jeg vokste opp synes jeg å huske at store artister ga ut nye poppete julesanger og at sangene gjerne ble hits som ble jevnlig spilt på radio. Slik er det ikke i dag. Ønsker man nyskrevet julemusikk må man gjerne oppsøke den selv.

Pop-rock julesanger har røtter fra sekstitallet og den første pop-rock julesangen sies å være «Christmas. (Baby please come home)».

Det finnes vel ingen bedre pop-rock julesang enn denne. Det er mye som klaffer: den effektive, minimalistiske teksten, lydbildet (Phil Spectors berømte «Wall of sound») og den kraftfulle vokalen til Darlene Love. 



Ironisk nok handler tidenes beste pop-rock julesang om en jente som ikke greier å komme i julestemning. Hun kan ikke gi slipp på savnet og lengselen. 
«Baby please come home!» synger hun sårt. Vi vet ikke hvem det er som skal komme eller hvorfor han er borte. Men vi skjønner at det gjør vondt å tenke på at han ikke er der. 

Girlgroup sangene er ofte litt slik. Lite bakgrunn eller historie, men masse følelser. Rå emosjoner. Som å lese en dagbok med flekker der tårene traff papiret. Desperasjon, lengsel og gråt.   

Kanskje Darlene gikk gjennom karrieren sin med lengsel. En lengsel etter annerkjennelse?
Hun hadde jo en fantastisk stemme og en utrolig innlevelse. Likevel måtte hun nøye seg med å la andre skinne. Mest som kordame, men også som den skjulte stemmen til andre jenteband. Hun var stemmen bak to store hits men fikk hverken heder eller ære. Produsenten Phil Spector lot nemlig navnet «The Crystals» pryde singlene «He´s a rebel» og "He's Sure The Boy I Love". Men det var Darlene som sang vokalen.



Selv om Darlene aldri fikk være stor stjerne i sine unge år ble navnet hennes trykket på juleplaten Phil Spector ga ut i 1963. Julesangen gjorde henne ikke berømt, men ettersom årene gikk ble sangen mer og mer populær. 

På åttitallet hadde mange av den tidens stjerner vokst opp med juleplaten og forsøkte å kopiere lydbildet. 
Men de kom ikke i nærheten.  
Hvorfor de mislykkes? «It was the sound of youth.» sier Bruce springsteen i dokumentaren  «Twenty feet from stardom». 
Girl groupartistene var svært unge når de sang på platene til Phil Spector. 

Heldigvis får Darlene Love et oppsving på slutten av åtitallet. Signaturlåten blir juletradisjon på David Letterman show og fremføres hvert år. 



Men selv om fremførelsene er fine kan de ikke slå lyden fra juleplaten på sekstitallet. Springsteen er nok inne på noe når han kaller det lyden av ungdom.

onsdag 3. desember 2014

Vi trenger litt jul....

Velkommen!

Så var den her i igjen. Den lille kriblingen i magen. Prikkingen i brystet. Advent er her.

Vi starter med en sang som uttrykker det Julemannen og alle andre julemennesker vet. Som alle vet, bare de kjenner godt nok etter.

Vi trenger litt jul.
We need a little Christmas.

Kommer nok mer om denne sangen etter hvert. Men inntil da kan du nyte denne deilige versjonen.