Det er noe paradoksalt med julen.
På den ene siden er julen en forbrukstid. Kjøpefesten har blitt en helt nødvendig del av økonomien. Oppsvinget handelstanden opplever hjelper mange bedrifter å holde det gående de resterende elleve måneder av året.
Samtidig skal julen være tiden for de myke verdiene. Solidaritet og omsorg, barmhjertighet og forsoning.
Jeg tror at denne dobbeltheten er noe av det som gjør julen fascinerende. Den kalde harde lyden av klingende mynt som blander seg med toner fra milde salmer om fred.
Men ofte mister man balansen.
Noen ganger får man nok av julefråtsing. Man ønsker seg en jul som virkelig holder det sangene og julespesialene preker. Man vil ha fred og kjærlighet. Man vil ha lys og stille grender.
På julaften viser NRK en svensk tegnefilm som fyller deg med en slik ro. Den går rett etter sølvguttene. Filmen handler om rikmannssønnen Karl Bertil som drømmer om å gjøre som Robin Hood; å ta fra de rike og gi til de fattige.
Filmen er svært sjarmerende. Den har et lunt soundtrack med smygende jazz. Tegningene har noe grotesk og frekt over seg samtidig som de er sofistikerte og elegante. Figurene gjenkjennelige og presise; Den gretne millionærfaren, den bløthjertede moren, den idealistiske tenåringen. Skildringene av de øverste og underste klassene i Stocholm virker også treffende. Dette er en tegnefilm med realisme.
Filmen går som regel rett før vi får gjester på julaften. Da sniker jeg meg unna litt for å kose meg sammen med Karl-Bertil. Filmen er en deilig liten julemeditasjon som gjør deg godt rustet til å møte resten av kvelden.
God jul!
