onsdag 12. desember 2012

Julestjerne gå din vei, sa en bitter konge siden

En ny versjon av "Reisen til Julestjernen" går på kino for tiden. Jeg har ikke sett den, men ettersom jeg har forstått er plottet det samme som i filmen fra syttitallet. En liten prinsesse lever lykkelig med sine respektable kongelige foreldre. Broren til kongen mener tronen er rettmessig hans. Han forbanner julestjernen og vips forsvinner dronningen og prinsessen.
Mange år senere kommer en gjeng gjøglere til slottet og den nå deprimerte kongen. En av gjøglerne, Sonja, tilbyr å legge ut på en reise for å finne Julestjernen.


Det høres veldig kjent ut; en sjalu bror som mener han fortjener plassen på toppen. Rappet Disney idéen om den sjalu Scar i "Løvenes Konge" fra Julestjernen? Også her er det en en mørkhåret bror med høye ambisjoner.


Men vent, også i årets adventskalender på NRK finnes det en utspekulert, misunnelig kongebror. Denne gangen er broren trollmann og har fått det subtile navnet "Snerk". Trollmannen spilles av Kyrre Hellum.


Når jeg tenker etter er en bitter lillebror ingen ny idé. Den ultimate sjalu broren er kanskje Claudius i Hamlet. I likhet med Scar går han temmelig langt for å vise at han er verdig kongetittelen. Han dreper broren sin.  


Selv om den misunnelige lillebroren bringer uhygge og mørke har jeg alltid hatt litt sympati for figuren. I "Reisen til Julestjernen" fra 1976 var det ikke bare Hanne Krogh jeg heiet på. Jeg håpte også at rollen skuespiller Alf Nordvang spilte skulle vinne litt. Hans tolkning var et saftig lyskjær blant de stive Nasjonalteaterskuspillerene. Greven hadde dybde og kompleksitet.

I motsetning til resten av den prektige gjengen på slottet greide jeg å leve meg inn i motivene hans. Han virket smartere enn de andre og mye mer sofistikert. Likevel fikk han ikke et fnugg respekt. Det var bare rett og rimelig at denne underdogen gjorde statskupp!


Den onde lillebroren blir alltid spilt som en mann (eller animert løve) med feminine fakter. Han bruker et teatralsk kroppspråk, er sarkastisk, forfengelig og ikke så rent lite sutrete. Alle som har vært i kjelleren på London pub kjenner typen. I 2012-versjonen hadde det kanskje passet seg at greven kom ut av skapet.


De misunnelige brødrene ender alltid opp med en tragisk skjebne. På slutten av filmen blir straffen for forfengeligheten og misunnelsen (og kanskje også litt deres avvikende seksualitet), i verste fall døden.

I julen skal alle være snille med hverandre. Jeg håper at menneskeheten snart har kommet så langt at den også gir rom til intelligente bitre mennesker med blomstrende kroppsbevegelser. Neste jul ønsker jeg meg en julefortelling der den sjalu lillebroren får litt ros og klapp på ryggen. En historie der lillebror slipper å bøte med livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar