Pepperkaker for latsabber

Så var adventstiden her igjen. Jeg starter bloggen med et lite tips til de som har ambisjoner om å lage pepperkaker, men som innerst inne vet at de ikke orker.

For pepperkaker er litt kompliserte. Deigen skal lages en dag i forveien. Etter at man har laget kakene bør de pyntes. Og etter man har pyntet dem er det ikke sikkert at gjestene dine spiser dem opp. Pepperkaker blir ofte liggende igjen på kakefatet.

Men det finnes heldigvis et mer takknemlig alternativ. Kransekakemenn. Så enkelt kan det gjøres:

Man kjøper en pakke god kransekakedeig i butikken. Man kjevler ut deigen på kjøkkenbenken. Man meisler ut små søte figurer med mini pepperkakeformer.

I motsetning til en hel pepperkake eller en stor kransekakestang er ikke disse små figurene et ork å sette til livs. Det er små munnfuller som smelter på tungen. Julekakenes tapas. I motsetning til mye av det tørre og harde som finnes på kakebordet, er disse saftige og myke innvendig.

Oppskrift

1. Kjevle ut kransekakedeigen. Deigen skal være omtrent en halv centimeter tykk.

2. Bruk små pepperkakeformer og spiss ut figurer. Det er ikke så farlig om deigen klistrer seg til kjøkkenbenken. Da er det bare å bruke en spiss kniv og skrape dem opp. Hvis du ønsker kan du også forme små kuler som du lager et hull i. Fyll hullet med syltetøy.

3. Legg figurene på et stekebrett og stek i maks 10 minutter. Pass på at de ikke blir for mye stekt. Kakene skal være harde utenpå og myke inni.

4. Pynt etter hjertets lyst. Smelt mørk eller lys sjokolade i vannbad, og sprøyt på melis.

Alf Prøysens jul

En julesang som beskriver gulvvask og vedbæring. En julehistorie om en snekker som besøker storfamilien til Julenissen. En liten gutt med høyt ambisjonsnivå som tvinges til å senke forventninger når han blir klar over sine egne begrensninger.

I Alf Prøysens julefortellinger møter det opphøyde livets realiteter. Betlehemsstjerna lyser over huset til en jordmor. Selveste Nissefar viser seg å ha en familie som er nesten identisk med den snekkeren selv har. Gutten som vil imponere med en flott selvlagd julepresang må nøye seg med å gi bort noe som ikke er beundringsverdig.  

I Norge beskriver vi ofte oss selv som jordnære og lite selvhøytidelige. Mange tror at mangel på dannelse og dårlig smak er det samme som å være ekte og ærlig. Desverre er denne tilgjorte ekteheten like snobbete som den til de som snobber oppover. Den er kanskje verre.

Men i Alf Prøysens sanger og historier så er ikke det jordnære tilgjort. I «Julekveldsvisa» kan man virkelig kjenne lukten av en norsk grend rundt juletider. Man lukter grønnsåpe og nyhogget juletre. Også i beskrivelsen av julekrybben er alt ganske gjenkjennelig; 

«og mor hass dreiv og stelte’n og far hass sto og lo»

I historien om Snekker Andersen føler man virkelig at Nissen og Andersen er to stillfarne arbeidskarer som finner hverandre i felles mål. De vil gjøre noe fint for familien. Her blir ikke Nissen frarøvet det eventyrlige preget slik andre nordmenn har en tendens til å gjøre. (Les mer her). Nissen er bare gjort mer menneskelig og konkret.

«Julepresangen» beskriver noe vi alle er kjent med. Vi vil mye, vi har gode intensjoner, men resultatet blir langt fra det vi så for oss. For å komme oss gjennom skuffelsen trøster vi oss selv, lurer oss selv. 

«Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’

Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.»

I morgen kommer julekvelden. Jeg håper du omfavner det høytidelige OG det jordnære. Og skulle du få problemer med å finne balansen så lytt til denne:

Julegeiter -bakverket

For noen dager siden skrev jeg om julegeita som besøkte norske gårder og bortførte uskikkelige barn. I denne posten skal dere stifte bekjentskap med en mindre fordømmende, mer omgjengelig, mykere og søtere variant av julgeita. Her kommer oppskriften på bakverket med samme navn.Julegeiter er tradisjonelt å servere rundt juletider i Rogaland. De smaker veldig godt med litt ost eller annet godt pålegg. Oprinnelig skal julegeitene være søte og luftige. Ved et uhell kjøpte jeg feil meltyper da jeg skulle lage geitene i går. Det resulterte i grovere geiter. Heldigvis satte litt tyggemotstand ekstra spiss på bakverket. Du kan selv velge om du liker geitene dine hardføre og sunne eller lett fordøyelige og yndige. 

ca 850 g fin spelt eller sammalt spelt
300 g fint rugmel eller samalt rugmel
150 g smør
3 egg
75 g gjær
100 g sukker
250 g mørk sirup
6 dl melk 

Smuldre mel og smør. Varm opp melken til ca 30 grader og bland inn egg og sirup. Rør ut gjæren. Hell væsken i melet og bland godt sammen uten å elte for mye. Tilsett evt mer mel til en passe løs deig. La deigen heve 1 time.

Trill ut boller og klipp et hakk i hver ende. Hakkene skal representere klovene på en geit.

Etterhev i ca 45 minutter.

Pensle med egg  og stek dem ved 180 grader i ca 20 minutter. (Opprinnelig oppskrift fant jeg her.)

Julegeiter

Min tyske venninne skrev i kommentarfeltet for tre år siden om St Nikolas sin hjelper, Knecht Ruprecht.

Ruprecht passer på at de slemme barna får kull eller en trekubbe i skoen den 6. desember. Bakgrunnen for denne tradisjonen er at St. Nikolas angivelig er så godhjertet at han på St Nikolasdagen til og med greier å holder det onde i sjakk. Da må de onde jobbe for de gode.

Det viser seg at Rupert Knecht ikke er den eneste varianten av medhjelper. I Nederland og Belgia heter sidekicket Zvarte Piet. Zvarte Piet er en enfoldig liten mørkhudet gutt. At afrikanske gutter blir assosiert med ondskap passer ikke helt inn i et moderne verdensbilde. Mange protesterer mot tradisjonen.

Østerike, Slovenia og Kroatia har en annen variant. Der kommer Nikolas sammen med en hårete, muskuløs skapning. Han har klør på fingrene, hov på beina, Miley Cyrus-tunge og gigantiske bukkehorn. Krampus. Har barnet vært uskikkelig kan det risikere å smake på slag fra kjettingen til udyret. Eller rett og slett å bli bortført og spist opp.

En forklaring på den voldsomme kontrasten mellom medhjelper og hovedperson er at tradisjonene startet i middelalderen. Middelaldermennesker var ikke så glade i nyanser. Man var enten god eller ond.

Det er ikke bare i Sentral Europa at bukkelignende skapninger spredde uhygge rundt juletider. Også enkelte steder i Bonde-Norge fikk barna høre historier om en julegeit. Geita bodde oppe i skogen og kom nærmere og nærmere gården dess for hver dag som gikk mot jul. Geita passet på at alle gjorde forberedelsene som hørte høytiden til.

Voksne visste å utnytte julegeita til lettvint oppdragelse. Hadde ikke barnet skaffet seg nye klær til jul eller ville det ikke legge seg på julekvelden, ja da kunne julegeita komme og ta dem.

Noen steder ble julegeittradisjonen blandet med julenissetradisjon. Her var det geita som kom med gavene!

Barn og ungdom likte å kle seg ut som denne geita for å skape liv og røre. Her er et eksempel på en hjemmelagd maske fra Flekkefjord.

De svenske halmgeitene vi ser over alt i dag sier seg å stamme fra en lignende tradisjon. I Rogaland ser vi også etterlevninger. Vi har et bakverk som heter julegeiter. Oppskriften kommer etter hvert.