Sist år skrev jeg en post om «A Charlie Brown Christmas». Da jeg foreslo denne til en bekjent med sans for julefilm fikk jeg som svar at det var meningen at hun skulle hygge seg i julen, ikke kjede seg i hel. Ikke alle har tolmodighet for tegnefilmer med sakte oppbygning
Men skulle du ikke ha sansen for rufsete sekstitallstegnefilm har du kanskje sansen for rufsete sekstitallsjazz.
Skaperen av julespesialen, Charles M. Schulz, var i utgangspunktet ingen jazzfan. Han ville helst at Baltus Brun skulle bli akkopangnert av klassisk musikk. Det var produsenten av filmen som fikk overtalt Schulz til å bruke Guaraldis musikk.
Sammen med Phil Spectors juleplate topper musikken til «A Charlie Brown Christmas» ofte listene når musikkanmeldere skal kåre tidenes beste juleplater. Forutsigbar som jeg er må jeg si meg enig. Dette er kul julemusikk.
I likhet med platen til Phil Spector har Vince Guaraldi sin julemusikk en god kombinasjon av kulhet og sødme. Kulde og varme. Det tilbakelente i jazzen gir assosiasjoner til dalende sne og kjølig luft. Samtidig fører lun pianoklang tankene til varmere steder. En stue med fyr på peisen. Pepperkaker rett fra ovnen.
Små dryss lengsel og undring er det også plass til. Platen får deg til å tenke på juler som har vært, eller på juler slik en skulle ønske de var. Dette er en plate man kan drømme seg bort i.
Lun jazz og barnestemmer. Tegnefilm om spinkle juletre. Christmastime is here.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar