Her kommer dine arme små

Nordmenn har et nesten religiøst forhold til Disney i julen. Det er få TV-program som folk har tolmodighet til å se om igjen og om igjen i like stor grad som Disneykavalkaden på julaften. Det virker nesten som om "Timmy Gresshoppes jul" med alle de forskjellige filmsnuttene ble laget spesielt for det norske markedet. 

 
Julespesialen er så kjent og kjær at den til og med har satt sitt preg på det norske språk. Så vidt jeg vet er det ikke noe annet land hvor "som Bambi på galttisen" er et etablert uttrykk for å være uerfaren og klønete.

Dagens post skal handle om en annen type Disney-kolonialisering av norske juletradisjoner. I Norge selges det drøssevis av julehefter hvert år. Folk som ikke leser tegneserier ellers i året synes plutselig det er fornuftig å bruke flerfoldige kroner på nyopptrykk av gamle tegneserier. 

 
For meg gir det en helt spesiell følelse å bla gjennom en bunke ferske julehefter. I vår familie ble de nye heftene lagt frem på julaften omtrent mellom julestrømpen på morgenen og ribbemiddagen på kvelden.

I år er Disney ute med åtte forskjellige julehefter. Ingen av dem inneholder klassikeren som omtales her. Historien heter "Jul i blakkgata" eller "Christmas In Shacktown". Det er en sentimental historie i Dickens ånd, tilsatt noen kopper sosialrealisme. Sosialrealismen er en overaskende innfallsvinkel i et univers som vanligvis holder seg langt borte fra betente problemstillinger. 

 
Ole, Dole og Doffen går gjennom slummen i Andeby (det har nok ikke skjedd hverken før eller etter denne serien). De får dårlig samvittighet av å se de fattige barna. Guttene bestemmer seg for å samle inn penger slik at også de underpriviligerte ungene skal få oppleve en skikkelig jul. De får hjelp av Donald og Dolly. Etter hvert greier de til og med å overbevise onkel Skrue. Men da onkel Skrue opplever katastrofale problemer i pengebingen trues hele veldedighetsfesten med å bli avlyst.

Serien er tegnet og skrevet av Carl Barks. Historien fungerer på flere måter. Som alle gode Barksserier er oppbyggingen av historien velsmurt og effektiv. I tillegg er figurene veltegnede og streken sjarmerende. Barks var et multitalent i historiefortelling. 

Men det er noe i tillegg til alt dette som gjør fortellingene hans til noe helt spesielt. Dette "noe" har kanskje aldri kommet bedre frem enn i denne serien.

Se på disse uttrykkene:

Carl Barks, var en verdikonservativ mann.  Han har uttalt at figuren Onkel Skrue ikke var ment som en kritikk mot grådighet eller kapitalisme. Carl Barks hadde ikke noe i mot at mennesker gjorde seg rike på andres bekostning. I denne historien blir det likevel klart at Barks er en stor humanist. Han har medfølelse for alle karakterene sine, både de fattige og rike. De karikerte tegningene uttrykker menneske (ande?)-naturen på en mer tydelig og treffende måte enn mange tykke romaner er i stand til. Seriene drøfter ikke komplekse ideer eller sammensatte problemstillinger. Karakterene i Barkshistoriene er manifestasjoner av de genuine følelsene vi alle bærer på og noen ganger avslører.

Sett deg godt til rette og les hele historien på engelsk her.