Det norske hus: pepperkakehuset

Lørdag før første søndag i advent hadde jeg og kjæresten besøk av en en niese. Vi laget pepperkaker og pyntet pepperkakehus. Jeg utnevnte meg selv til arkitekt og dekoratør av huset.

Jeg valgte en litt anderledes løsning enn den tradisjonelle norske. For det første valgte jeg å ha skeive vinkler. Når jeg dekorerte festet jeg ikke masse nonstop og seigmenn tett i tett på tak og vegger.
«Hva er det du driver med?» sa kjæresten min. Han var merkbart irritert.
«Du trenger ikke dille slik. Det er jo bare å kjøre på med godteri!»

Jeg tror kjæresten min representerer en vanlig norsk holdning til pepperkakehus. Man tenker fremover. Etter nyttår kommer dagen da huset skal knuses og da bør det smake godt av restene.

I Nordeuropa er vi kjent for å planlegge fremover heller enn å nyte øyeblikket. Nyhetsbilder av fortvilte grekere gjør meg ganske takknemlig for at vi bor i et land der politikere bruker fornuftsprinsipp fremfor lystprinsipp i økonomisk politikk. Denne videoen forklarer at det er noe fundamentalt forskjellig i vår oppfatning av tid:

Selv om å planlegge fremover har sine åpenbare fordeler, er det ikke sikkert at tankemåten gir den beste løsningen i møte med alle typer utfordringer. I dagens post vil jeg slå et slag for pepperkakehus hvor utformingen hverken er styrt av øyeblikkshedonisme eller protestantisk fremtidstenkning. I stedet for å automatisk gripe etter den løsningen du kulturelt og biologisk er programmert til vil jeg at du skal stoppe opp litt.

Neste gang du skal bygge et pepperkakehus vil jeg be deg om å trekke pusten.
Puste inn og ut noen ganger.
Tømme hjernen for tanker og kroppen for følelser.
Spør deg selv;

«Hvilket pepperkakehus er det jeg egentlig ønsker meg?»