mandag 31. desember 2012

Takk for det gamle!

Julemannen takker for seg. Ta deg en pustepause før champagnen og la Per Aabel ta deg på fanget for å fortelle nyttårseventyret om piken med svovelstikkene.

Godt nytt år!


søndag 23. desember 2012

Fred på jord

Synk ned i sofaen, gi deg selv litt massasje i skuldrene og legg føttene på bordet. Du har gjort en god innsats. Takket være deg kommer julen i år også. Bruk noen innpust og utpust på å huske hva julen egentlig handler om.

Sentimentalitet! 
Deilige klissete følelser!

Vanskelig å finne følelsene? Her er en antikrig julefilm som burde gjøre jobben. God lille julaften! 

torsdag 20. desember 2012

Pimp opp pepperkakene dine

Julemannen har vært svært opptatt på kjøkkenet i det siste. Julebrød, vørterbrød, fruktkake og myk honningkake har vært på gjøremålslisten.

Julemannen har også laget en dansk spesialitet. I eventyret "Grantreet" sies det at juletreet ble kledd med de deiligste ting. En av disse herlighetene var honningkaker. Jeg ble nysjerrig på hva en honningkake var og fant en dansk oppskrift.

Honningkake ligner veldig mye på norske pepperkaker. I motsetning til sin danske bror bruker man honning, ikke sirup i deigen. Det gjør den mer smakfull, litt mektigere. Honningen fremhever også krydderet i kaken og forsterker ettersmaken ytterligere.

Oppskrift på honningkaker finner du her.

Så til pimpingen. Har du lyst til å gi honningkakene eller pepperkakene dine det lille ekstra kan du gjøre som følger:

Lag et lite vindu i kakene med en mindre form.



 Knus ensfargede drops eller slikkepinner i ønskede farger.



Dryss knust godteri oppi hullet. Stek som normalt.




Titt-tei! Nå har kakene et lite tittehull i form av fargede vinduer. 


mandag 17. desember 2012

Over skog og hei

Det finnes mange julesanger som ikke nevner et ord om julen. "Snømannen Kalle", "Winter Wonderland" og "Let It Snow" har hverken det lille barnet i Betlehem eller den gamle mannen med skjegget som tema. Deres eneste kriterier for å være julesanger er at de handler om vinter og snø.


Den mest julete av snøsangene er nok Bjelleklang. Det er noe barnlig og hjertelig over bjelleklang. Den lystige melodien og den skrullete teksten. Det er nesten umulig å ikke bli i julehumør når man synger med. 




De siste dagene har de fleste av oss opplevd dalende snø. Lag på lag med små krystaller som farger gatene glitrende uskyldsrene. Hele verden blir et hvitt lerett som man kan prosjektere sin egen personlige julefilm på.

I likhet med julesnøen er også Bjelleklang et blankt ark. I motsetnng til veldig karakteristiske julesanger som bare en spesiell type artister greier å gjøre troverdig ("Mitt hjerte alltid vanker" med Bettan? Nei takk!), er Bjelleklang såpass uspesifikk og lett at nesten hvilken som helst personlighetstype kan få de til å fungere.

Her har melankolikerne i «National Jazz Band of Scotland» prøvd seg på Bjelleklang.



Deilig vemodig.

Her er en Bollywood partyversjon av sangen:




Funker det også!

Julen i seg selv er et tomt lerret. Hvem som helst kan prosjektere sine egne personlige fantasier og forventninger på høytiden. Hvilken jul er du?

torsdag 13. desember 2012

Her kommer dine arme små

Nordmenn har et nesten religiøst forhold til Disney i julen. Det er få TV-program som folk har tolmodighet til å se om igjen og om igjen i like stor grad som Disneykavalkaden på julaften. Det virker nesten som om "Timmy Gresshoppes jul" med alle de forskjellige filmsnuttene ble laget spesielt for det norske markedet. 

 
Julespesialen er så kjent og kjær at den til og med har satt sitt preg på det norske språk. Så vidt jeg vet er det ikke noe annet land hvor "som Bambi på galttisen" er et etablert uttrykk for å være uerfaren og klønete.


Dagens post skal handle om en annen type Disney-kolonialisering av norske juletradisjoner. I Norge selges det drøssevis av julehefter hvert år. Folk som ikke leser tegneserier ellers i året synes plutselig det er fornuftig å bruke flerfoldige kroner på nyopptrykk av gamle tegneserier. 

 
For meg gir det en helt spesiell følelse å bla gjennom en bunke ferske julehefter. I vår familie ble de nye heftene lagt frem på julaften omtrent mellom julestrømpen på morgenen og ribbemiddagen på kvelden.

I år er Disney ute med åtte forskjellige julehefter. Ingen av dem inneholder klassikeren som omtales her. Historien heter "Jul i blakkgata" eller "Christmas In Shacktown". Det er en sentimental historie i Dickens ånd, tilsatt noen kopper sosialrealisme. Sosialrealismen er en overaskende innfallsvinkel i et univers som vanligvis holder seg langt borte fra betente problemstillinger. 

 
Ole, Dole og Doffen går gjennom slummen i Andeby (det har nok ikke skjedd hverken før eller etter denne serien). De får dårlig samvittighet av å se de fattige barna. Guttene bestemmer seg for å samle inn penger slik at også de underpriviligerte ungene skal få oppleve en skikkelig jul. De får hjelp av Donald og Dolly. Etter hvert greier de til og med å overbevise onkel Skrue. Men da onkel Skrue opplever katastrofale problemer i pengebingen trues hele veldedighetsfesten med å bli avlyst.

Serien er tegnet og skrevet av Carl Barks. Historien fungerer på flere måter. Som alle gode Barksserier er oppbyggingen av historien velsmurt og effektiv. I tillegg er figurene veltegnede og streken sjarmerende. Barks var et multitalent i historiefortelling. 

Men det er noe i tillegg til alt dette som gjør fortellingene hans til noe helt spesielt. Dette "noe" har kanskje aldri kommet bedre frem enn i denne serien.

Se på disse uttrykkene:








Carl Barks, var en verdikonservativ mann.  Han har uttalt at figuren Onkel Skrue ikke var ment som en kritikk mot grådighet eller kapitalisme. Carl Barks hadde ikke noe i mot at mennesker gjorde seg rike på andres bekostning. I denne historien blir det likevel klart at Barks er en stor humanist. Han har medfølelse for alle karakterene sine, både de fattige og rike. De karikerte tegningene uttrykker menneske (ande?)-naturen på en mer tydelig og treffende måte enn mange tykke romaner er i stand til. Seriene drøfter ikke komplekse ideer eller sammensatte problemstillinger. Karakterene i Barkshistoriene er manifestasjoner av de genuine følelsene vi alle bærer på og noen ganger avslører.

Sett deg godt til rette og les hele historien på engelsk her.

onsdag 12. desember 2012

Julestjerne gå din vei, sa en bitter konge siden

En ny versjon av "Reisen til Julestjernen" går på kino for tiden. Jeg har ikke sett den, men ettersom jeg har forstått er plottet det samme som i filmen fra syttitallet. En liten prinsesse lever lykkelig med sine respektable kongelige foreldre. Broren til kongen mener tronen er rettmessig hans. Han forbanner julestjernen og vips forsvinner dronningen og prinsessen.
Mange år senere kommer en gjeng gjøglere til slottet og den nå deprimerte kongen. En av gjøglerne, Sonja, tilbyr å legge ut på en reise for å finne Julestjernen.


Det høres veldig kjent ut; en sjalu bror som mener han fortjener plassen på toppen. Rappet Disney idéen om den sjalu Scar i "Løvenes Konge" fra Julestjernen? Også her er det en en mørkhåret bror med høye ambisjoner.


Men vent, også i årets adventskalender på NRK finnes det en utspekulert, misunnelig kongebror. Denne gangen er broren trollmann og har fått det subtile navnet "Snerk". Trollmannen spilles av Kyrre Hellum.


Når jeg tenker etter er en bitter lillebror ingen ny idé. Den ultimate sjalu broren er kanskje Claudius i Hamlet. I likhet med Scar går han temmelig langt for å vise at han er verdig kongetittelen. Han dreper broren sin.  


Selv om den misunnelige lillebroren bringer uhygge og mørke har jeg alltid hatt litt sympati for figuren. I "Reisen til Julestjernen" fra 1976 var det ikke bare Hanne Krogh jeg heiet på. Jeg håpte også at rollen skuespiller Alf Nordvang spilte skulle vinne litt. Hans tolkning var et saftig lyskjær blant de stive Nasjonalteaterskuspillerene. Greven hadde dybde og kompleksitet.

I motsetning til resten av den prektige gjengen på slottet greide jeg å leve meg inn i motivene hans. Han virket smartere enn de andre og mye mer sofistikert. Likevel fikk han ikke et fnugg respekt. Det var bare rett og rimelig at denne underdogen gjorde statskupp!


Den onde lillebroren blir alltid spilt som en mann (eller animert løve) med feminine fakter. Han bruker et teatralsk kroppspråk, er sarkastisk, forfengelig og ikke så rent lite sutrete. Alle som har vært i kjelleren på London pub kjenner typen. I 2012-versjonen hadde det kanskje passet seg at greven kom ut av skapet.


De misunnelige brødrene ender alltid opp med en tragisk skjebne. På slutten av filmen blir straffen for forfengeligheten og misunnelsen (og kanskje også litt deres avvikende seksualitet), i verste fall døden.

I julen skal alle være snille med hverandre. Jeg håper at menneskeheten snart har kommet så langt at den også gir rom til intelligente bitre mennesker med blomstrende kroppsbevegelser. Neste jul ønsker jeg meg en julefortelling der den sjalu lillebroren får litt ros og klapp på ryggen. En historie der lillebror slipper å bøte med livet.

fredag 7. desember 2012

Julehilsen fra julemannen 9 år

Hadde internett eksistert da julemannen var ni år gammel hadde nok julebloggen vært full av tegninger.

Jeg tegnet over alt. I mattebøkene tegnet jeg små tegninger ved siden av regnestykkene. På handlelistene til mor og far tegnet jeg matvarene som skulle handles inn. I avisene tegnet jeg løstenner og sorte poser under øynene på politikerne. Tegning kunne legges til det meste og utrykke hvilken som helst følelse.

Var jeg sint på noen, en lærer for eksempel, lagde jeg en satirisk tegning som latterliggjorde han og hans måte å være på. Ville jeg bevise at jeg ikke var en liten drittunge brukte jeg tegning til å tøffe meg. Jeg og en kamerat illustrerte en hel kladdebok med skumle tegninger av skjelletter, blod og spøkelser.

Ville jeg være ekstra snill med noen lagde jeg et kort.


 Her har jeg har kombinert julens verdslige symboler med de religiøse. 


Nissen har nemlig en liten overraskelse.







Tadaaaaaa!!

onsdag 5. desember 2012

Estetisk godteri!

I dag skal julemannen gi dere litt visuelt julesnop! Saftige estetiske marsipangriser!

Gode illustrasjoner setter en ekstra spiss på teksten den skal løfte frem. Ofte hever tegningen teksten høyere opp enn den strengt tatt fortjener.

Som regel er illustrasjoner flotte nok i seg selv. Se bare på disse av William Steig:



















New Yorkeren William Steig formidler det lekne og kaotiske ved julen. En urban julefølelse. 

Gustaf Tenggren sine tegninger er mer kontrollerte. Her er julestemningen høytidstemt. Disse bildene kommer fra en sangbok og en bildebok:













En annen variant av juleillustrasjonen er de nusselige skapningene til tyskeren Fritz Baumgarten. Vips er uskylden og sødmen fra barndommen levende igjen!














tirsdag 4. desember 2012

A Charlie Brown Christmas

Dagens anbefaling er en julespesial basert på tegneserien «Knøttene». 



En julespesial om søte små barn høres kanskje ut som noe koselig, uskyldig og oppbyggelig. Av norske barnetvstjerner husker jeg bamsen Teodor og tredukken Titten Tei. Det var kloke små unger som var opptatt av de riktige temaene; miljøvern, rettferdighet og det å være snille med hverandre. 




I motsetning til de fornuftige barna vi vokste opp med er ikke ungene i Knøttene proppet fulle av gode egenskaper. Serieskaperen Charles Schulz sier at alle figurene er basert på forskjellige sider av han selv.  Disse barna har alle tydelige karakterbrister. En er arrogant, en annen selvopptatt. En er feig, en annen rett og slett sadistisk. Barna mislykkes som regel i det de forestar seg og de lærer aldri av feilene sine. På tross av dårlige personlighetstrekk er figurene i knøttene svært elskelige og veldig interessante. 




Serien dveler ved vonde følelser; tap, lengsel, redsel og depresjon. På tross av dette eller kanskje på grunn av dette er serien en av de største tegneseriesuksessene i landet der alle skal gjøre det stort. Kanskje serien har fungert som en ventil?

Gjennom enkle situasjoner belyser knøttene eksistensielle spørsmål. Hverdagssituasjoner blir satt i et nytt lys gjennom måten figurene kommenterer situasjonene.





Denne julespesialen var den første lange tegnefilmen med figurene. Det er også en av de første julespesialene som ble laget for TV. Den følger outsideren og antihelten Charlie Brown (Baltus Brun på norsk). Han føler det er noe galt med han. Det nærmer seg jul men han føler ikke julestemning. Han får psykiatrisk hjelp av den dominerende Lucy (Sofie) som oppfordrer han til å engasjere seg mer. Charlie bestemmer seg for å sette opp et julespill.





Ettersom jeg har forstått er knøttene en ganske glemt tegneserie i Norge. Hunden Snoopy lever videre på barnesokker fra Hennes og Mauritz, men få folk kjenner til tegneserien som fødet han. Det er synd. Er du ukjent med serien kan filmen fungere som en liten innføring.

Det er mange grunner til å kose seg med denne flmen. Figurene og bakgrunnene i filmen har en rufsete, sjarmerende tegnestil. De nervøse linjene i tegningene understreker barnas menneskelighet. Jazzen på lydsporet er tilbakelent og varmende (kommer tilbake til lydsporet i en annen post). Viktigst av alt i denne sammenhengen er kanskje den overordnede stemningen; filmen er veldig, veldig julete! 

mandag 3. desember 2012

Hard candy Christmas

Dolly Parton hører julen til. Varm, søt og fjasete. Og utrolig rørende. 

Dolly har gitt ut to julealbum med flere godbiter. Som mange andre av sangene hennes er også julesangene lette å få på hjernen. Hør bare på denne:





Men denne førjulen er det en annen Dollysang som ikke vil ut av Julemannens hode.  En sår liten perle. Den er ingen typisk julesang, og den er ikke skrevet av Dolly selv. Sangen kommer fra en Brodwaymusikal som i 1982 ble til en film med vår dame i hovedrollen. «The Best Litte Whorehouse in Texas» heter filmen. 




Sangen ble gitt ut som singel men ble aldri noen stor hit. Den levde likevel videre på country-radiokanaler. Siden har den blitt covret av indieartister og countrysangere. 

Her fremføres sangen av bordellmamma-Dolly sammen med de ansatte:





Her kommer en om mulig enda finere versjon fra gårsdagens anbefaling, «Tinsel and light»:




søndag 2. desember 2012

God advent!

Så var adventstiden og Julemannen her igjen. 

Årets første innlegg kommer med noen advarsler og noen anbefalinger. I år som i fjor har det kommet en hel haug med nye juleplater. Mange av dem er halvhjertede, halvbra plater fra halvbra artister. Rod Stewart, Olivia Newton-John og John Travolta (hjelp!) er eksempler på slike oppgulp.

Andre juleplater kommer fra bunnsolide artister. Sufjan Stevens, som står bak den moderne juleklassikeren «Songs for Christmas» har gitt ut splitter nye «Silver and Gold». Desverre innfrir ikke «Silver and Gold» forventningene. Sufjan har ikke greid å gjenskape den drømmende, nostalgiske følelsen som gjorde «Songs for Christmas» så bra. Noen fine spor, men alt i alt litt uinteressant. Synd!


                                         


Av norske juleplater kan Julemannen nevne Herborg Kråkeviks «Jul i stova». Den er like budeieaktig og staut som de andre «songbok»-platene hennes. Den übernorske følelsen kler julen godt. Særlig jordnære klassikere som «Det lyser i stille grender» og «Eg synger julekvad» kommer til sin rett i en slik innpakning.




Men denne julens ultimate anbefaling er Tracey Thorn. Hennes «Tinsel and light» fanger desemberstemningen skummelt godt. Mørk vinterkveld og glitrende julelys. Kuldegrader og varm vin. Julen og adventstiden er vemod og glede om hverandre. Den sympatiske stemmen til Tracey formidler stemningen perfekt. 




Platen inneholder to nyskrevne sanger. Joy er en av dem. Tenn et lys og syng med. Jooo-oy.