lørdag 31. desember 2011

Godt nytt år!

Siden det er nyttårsaften i dag skal julemannen tillate seg å være litt belærende. Men slapp av. Jeg vil bare at du skal kikke litt rundt deg.
Slappe av.
Kjenne etter.

Jeg siterer sangen:

"Change your heart
Look around you
Change your heart
It will astound you
"



GODT NYTT ÅR OG TAKK FOR DENNE GANG!

fredag 23. desember 2011

Kvelden før kvelden

Julemannen brukte hele gårsdagen på å lage dekorasjoner. Kjøkkenbordet flommet over av barnåler, eføyblader og oasis. Resultatene ble hengt på veggen og satt på bordene i dag.










Nå må bare juletreet pyntes. Så kan julen komme.



GOD JUL!

tirsdag 20. desember 2011

Julefilm: Miracle on 34th Street


Det finnes utallige usjarmerende nissefilmer. Jeg hart ikke sett «Arthur Christmas» som kom i år, men etter traileren å dømme blir nissen fremstilt som en slags general med ansvar for militæroperasjoner. Verkstedet er høyteknologisk. Jeg ser for meg støyende actionsekvenser, prompehumor og kjappe replikker med billige poeng.


I Norge har vi fått vår egen versjon av denne typen anmasende, sjelløs familiefilm; «Nissene i blåfjell 2».


Ikke et vondt ord om action og formelfilm. Det kan være perfekt avkobling. Men noen ganger ønsker man at avkoblingen skal ha både sjel og hjerte. Denne juleklassikeren fra 1947 oppfyller disse kravene. Det er en hyggelig film om en gammel mann som påstår at han er julenissen.

Mannen flytter inn hos en desillusjonert karrierekvinne og datteren hennes. Datteren har blitt oppdratt til å legge bort barnslige fantasier og ungpikedrømmer. Moren vil at datteren skal ha et realistisk bilde av verden for å slippe skuffelser når hun blir voksen. Dette liker selvsagt ikke nissen som vil at barn skal få være barn.


I beste amerikansk dramastil ender filmen med en rettsak der temaet fra filmen blir drøftet. Og du gjetter ikke feil hvis du tror at håpet, drømmene og fantasien vinner denne gangen også.



Mannen som spiller julenissen er akurat slik du skulle ønske nissen er. Genuint koselig. Barnestjernen Natalie Wood er søt, men ikke irriterende søt. I motsetning til dagens filmer går ikke filmen av veien for å være deilig sentimental, slik bare gamle Hollywoodfilmer slipper unna med.


Ho, ho, ho!

mandag 19. desember 2011

Hjem til jul

Det er flere julesanger som handler om å komme hjem til jul. «I´ll Be Home for Christmas», «Driving Home for Christmas» og Mari Mena sin «Home for Christmas» er noen eksempler.

For oss som valgte å forlate det lille stedet vi vokste opp på for å søke lykken i en større by kan disse sangene gi klump i halsen.

Lukten av granbar, den gamle julepynten.
Stillheten i nabolaget, oppredd seng.
Det er noe helt spesielt med det å komme hjem til jul.

Det er nesten som jeg synes synd på de barndomsvennene som ikke flyttet fra småbyen. De vil ikke oppleve følelsen.

Emmy The Great og Tim Wheeler (fra Ash) har laget en frisk og romantisk versjon av hjem-til-jul-sangen. Det hindrer den ikke i å være akkurat så vemodig og lengselsfull som en slik sang skal være.

God tur!


fredag 9. desember 2011

Fanny og Aleksander

Svenskene kan dette med jul. Iallefall hvis vi skal bedømme utifra det som skjer i den første delen av Fanny og Alexander. Begynnelsen er så full av feststemt julestemning at man blir misunnelig. Man skulle ønske at det var ens egen barndom som ble beskrevet. En barndom med søte juleforestillinger og klingende hestesleder. Staselige stuer med høye juletre. Eksentriske slektninger og bugnende smörgåsbord. Det er liksom ltt mer schwung over setningene når de sier «God jul» og synger «Nu är det jul igen» på svensk.



Men dette er en Bergmanfilm så idyllen varer ikke evig. Filmen følger Alexander og søsteren Fanny som vokser opp i en sprudlende teaterfamilie i 1907. Når den milde og godhjertede faren dør gifter moren seg med biskopen i byen. Biskopen bruker beinhard disiplin i oppdragelsen. Alexander er en stolt og sta gutt og finner seg ikke i strenge regler. Det fører til harde straffer.



Filmen er fortalt fra guttens ståsted. Når tilværelsen i bispegården blir for kald og hard bruker gutten fantasien for å flykte. Den kalde virkeligheten driver han til å tvile på Guds eksistens.Han er stadig i en eksistensiell og emosjonell krise.

Filmen er så proppfull av julestemning i begynnelsen at du vil sitte igjen med mye av følelsen i slutten av filmen også. «Fanny og Alexander kan derfor anbefales som julefilm. Filmen er også gripende, rørende, festlig, tragisk, morsom, sjarmerende og klok.

torsdag 8. desember 2011

Juleverksted

I dag skal jeg komme med tre tips for de med estetisk sans og kribling i hendene. De to første operasjonene krever minimal innsats, den tredje er ganske omfattende.

Første tips er å kjøpe små englevinger med snor på. Jeg fikk mine på butikken «Kremmerhuset». Fest englevingene på en bamse (selvlagd eller innkjøpt) og vips har du en sjarmerende og naivistisk juledekorasjon.


  Jeg vil tro at man kan få lignende effekt ved å bruke dukke i stedet for bamse.


Andre tips er å pakke julepresangene inn i gråpapir. Det er ingen omfattende operasjon å få tak i gråpapir, det selges i hvilken som helst dagligvarebutikk. I stedet for pakkebånd kan du bruke vanlig grov hyssing eller kjøpe finere hyssing på spesialbutikk.


Sett gjerne prikken over ien med et galnsbilde, klistermerke eller juletrepynt. Resultat? Originale, røffe og elegante julepresanger.



Tredje tips er å lage et minijuletre fra scratch. Det krever en del arbeid men resultatet gjør at du garantert synes at det var verdt innsatsen. Først må du ut i naturen (parker og bakgårder regnes også som natur) og samle det du kan finne av brukbart materiale. Kvister med barnåler, kongler, nyper og bær er eksempler. Den milde høsten har gjort at det fremdeles er mulig å finne mye fint. I tillegg til granbaret er mosen elementær. Høres dette ut som et ork er det ingenting i veien med å gå på tur i blomsterbutikken i stedet.



Legg oasisene i bløt. Lag et tårn av tre oasis, fest oasisene sammen med grillpinner. Skjær til ønsket form.

Bygg opp treet fra bunnen av. Stikk kvistene rett inn i oasisen. For å få mosen til å stå tettest mot oasisen bruker du blomstertråd. Lag en løkke rundt halsen på konglen (uffda), og stikk tråden inn.


Jeg har valgt å la dette treet være ganske enkelt, med sølvfugler, kongler og bær. Kanskje du foretrekker noe litt mer trashy? Her er det bare ens smak (eller mangel på smak), som setter begrensninger.




Det norske hus: pepperkakehuset

Lørdag før første søndag i advent hadde jeg og kjæresten besøk av en en niese. Vi laget pepperkaker og pyntet pepperkakehus. Jeg utnevnte meg selv til arkitekt og dekoratør av huset.

Jeg valgte en litt anderledes løsning enn den tradisjonelle norske. For det første valgte jeg å ha skeive vinkler. Når jeg dekorerte festet jeg ikke masse nonstop og seigmenn tett i tett på tak og vegger.
«Hva er det du driver med?» sa kjæresten min. Han var merkbart irritert.
«Du trenger ikke dille slik. Det er jo bare å kjøre på med godteri!»




Jeg tror kjæresten min representerer en vanlig norsk holdning til pepperkakehus. Man tenker fremover. Etter nyttår kommer dagen da huset skal knuses og da bør det smake godt av restene.

I Nordeuropa er vi kjent for å planlegge fremover heller enn å nyte øyeblikket. Nyhetsbilder av fortvilte grekere gjør meg ganske takknemlig for at vi bor i et land der politikere bruker fornuftsprinsipp fremfor lystprinsipp i økonomisk politikk. Denne videoen forklarer at det er noe fundamentalt forskjellig i vår oppfatning av tid:





Selv om å planlegge fremover har sine åpenbare fordeler, er det ikke sikkert at tankemåten gir den beste løsningen i møte med alle typer utfordringer. I dagens post vil jeg slå et slag for pepperkakehus hvor utformingen hverken er styrt av øyeblikkshedonisme eller protestantisk fremtidstenkning. I stedet for å automatisk gripe etter den løsningen du kulturelt og biologisk er programmert til vil jeg at du skal stoppe opp litt.

Neste gang du skal bygge et pepperkakehus vil jeg be deg om å trekke pusten.
Puste inn og ut noen ganger.
Tømme hjernen for tanker og kroppen for følelser.
Spør deg selv;

«Hvilket pepperkakehus er det jeg egentlig ønsker meg?»




tirsdag 6. desember 2011

Juletrøst: Have Yourself a Merry Little Christmas

Julen er full av forventninger. Man skal delta i vellykkede juleselskap, kjøpe treffende presanger. Man skal ha nypussede sko, sprø svor. Man skal forsones og man skal tilgi. Julen summerer opp følelsene i året som gikk, og finnes det røde tall har man få dager å rette dette opp på.

 Det er mange og sterke følelser. 

Store forventninger er ofte oppskriften på skuffelse. Julen fjerner ikke på magisk vis problemene man sliter med resten av året. Grumset følger deg i høytiden også.

Når ting går galt, når man føler seg sviktet og skuffet, da er det godt med litt trøst. «Have Yourself a Merry Little Christmas» er et fang å sitte på, en sang som stryker deg over ryggen. Den forstår at ikke alt er slik du ønsker det skal være og gir deg håp om bedre tider.

Sangen ble første gang fremført av selveste Judy Garland i filmen «Meet Me in St. Lois». Filmen er av mange regnet som en julefilm, nettopp på grunn av dette nummeret. Jeg synes ikke filmen kvalifiserer til julefilm. Men det er en koselig film, som skapt for en søndags ettermiddag på sofaen.

Ingen har noensinne sunget sangen så vakkert og inderlig som Judy fremfører den her. Det er en utrolig lengsel i stemmen hennes. Lengsel og håp er noen av byggesteinene i julestemningen. Ikke møt julen uten å unne deg denne! 




Julespesial: Rudolph the Red-Nosed Reindeer

Julenissen er en kjip, fordomsfull gammel industriherre som styrer julebygda si med jernhånd. På fabrikken godtar han ingen form for kreativitet eller nytenkning fra sine ansatte. Leker med skavanker eller særheter blir fryst ut og henvist til en fjern øy. Kravet om å ikke skille seg ut smitter over på innbyggerene som ikke godtar noen form for avvik fra sine medborgere.





Velkommen til Nordpolen i filmen «Rudolph the Red-Nosed Reindeer».

Filmen er en animert julespesial fra 1964 om det velkjente reinsdyret Rudolf. I USA er dette en kjent og kjær dukkefilm som vises årlig. For oss nordmenn kan utseende til figurene og den litt klumpete animasjonen føre tankene til koselige østeuropeiske dukkefilmer fra barne-tv på sytti og åttitallet. Og etter å ha sett filmen sitter man igjen med denne lune følelsen. Følelsen man husker fra barne-tv i gamle dager. 




Filmen følger Rudolf fra han blir født til glansdagen, dagen han får oppgaven å lede Julenissens slede. Det er en temmelig trist oppvekst.  Det ekstreme presset om konformitet i julebygda tvinger moren og faren til å skjule hans røde nese. Når nesen først blir offentlig kjent slår han seg sammen med en opprøreralv og setter ut i den store verden. 




Dette er en svært sjarmerende julefilm som i all sin julesøthet formidler noe mørkt og ubehagelig om virkningen av konformitet og fremmedfrykt. Kos dere med den!

Velkommen tilbake!



Advent er forlengst i gang og Julemannen er tilbake! Jeg starter årets første innlegg med en mektig versjon av «God Rest Ye Merry Gentlemen». Annie Lennox synger med så mye kraft at man får lyst til å spontandanse i ren juleglede.

O' tidings of comfort and joy!